NybaktMamma - Vaksinasjon mot pneumokokker

Vaksinasjon mot pneumokokker

Skrevet av Martha Klem

lørdag 26. januar 2008

Bakterien og sykdommen

Pneumokokken, eller Streptococcus pneumoniae er en Gram-positiv bakterie omgitt av en polysakkaridkapsel. Denne polysakkaridkapselen er det som oftest gjør oss syke. Over 90 typer er kjent. Noen er hyppigere årsak til sykdom enn andre. Det er forskjell på hvilke typer som dominerer i ulike aldersgrupper og ulike geografiske områder.

Pneumokokker forårsaker ”klassisk” lungebetennelse som blir særlig alvorlig ved samtidig bakteriemi/septikemi (bakteriemi = bakterier i blodet, og septikemi = bakterier i blodet + alvorlig organpåvirkning) , og er en av de hyppigste årsakene til bakteriemi, septikemi og bakteriell hjernehinnebetennelse.
Systemisk pneumokokksykdom (blodforgiftning og hjernehinnebetennelse) har en dødelighet på 10–40% og rammer særlig småbarn og eldre. Årlig meldes 800 – 1000 tilfeller av systemisk pneumokokksykdom.
Forekomsten hos barn under 10 år har økt fra 60-70 tilfeller midt på 1990-tallet til over 100 tilfeller per år de siste årene, og bortimot to tredeler av disse tilfellene er hos barn under 2 år. De fleste barna som rammes av alvorlig pneumokokksykdom, er tidligere friske og har ingen kjente disponerende faktorer.

Pneumokokker er oftere årsak til mindre alvorlige infeksjoner som ikke sprer seg i kroppen, slik som bihulebetennelse og mellomørebetennelse. Det er beregnet at 30-50% av bakterielle bihulebetennelser og mellomørebetennelser skyldes pneumokokker.
Pneumokokker hører også til menneskets normale bakterieflora i hals og mandler. Pneumokokker i halsen er påvist hos 50-60% av friske personer, og er spesielt hyppig hos barn.

Personer som mangler milt eller har dårlig miltfunksjon, er spesielt utsatt for alvorlige pneumokokkinfeksjoner ved at de rammes hyppigere og ofte har rask utvikling av organpåvirkning og sjokk. I denne gruppen er dødeligheten av sykdommen så høy som 30-60%.

Pneumokokkvaksiner

To helt forskjellige pneumokokkvaksiner er tilgjengelige.

Konjugert pneumokokkvaksine

Pneumokokkonjugatvaksine (PKV) eller konjugert pneumokokkvaksine (KPV) består av kapselpolysakkarid koplet kovalent (konjugert) til et bærerprotein. I 2001 ble en 7-valent pneumokokkonjugatvaksine tilgjengelig i Norge. Den inneholder antigen fra serotypene 4, 6B, 9V, 14, 18C, 19F og 23 F. Bærerproteinet er avgiftet mutert difteritoksin (CRM₁₉₇) og vaksinen er adsorbert på aluminiumfosfat.

De 7 antigenene dekker bortimot 75% av systemiske stammer isolert fra barn under 2 år i Norge. Vaksinen er mindre effektiv mot de typene som gir sykdom hos eldre barn.
Fra tomånedersalder gir konjugatvaksiner god immunrespons, immunologisk hukommelse og antistoffer på slimhinnene.
Vaksinen gir 97% beskyttelse mot pneumokokksykdom med spredning, som skyldes de bakterietypene som inngår i vaksinen. Beskyttelsen mot lungebetennelse og mellomørebetennelse er betydelig lavere.
En arbeidsgruppe ga i 2004 anbefalinger om bruk av konjugert pneumokokkvaksine i Norge. Vaksinen har inngått i barnevaksinasjonsprogrammet siden juli 2006.

Konjugert pneumokokkvaksine anbefales brukt:

På spedbarn i henhold til det anbefalte vaksinasjonsprogrammet
På barn under fem år med spesielle risikofaktorer
- manglende miltfunksjon
- HIV-infeksjon eller annen immunsvikttilstand
- alvorlig hjerte- eller lungesykdom
- annen kronisk sykdom
- gjennomgått alvorlig pneumokokksykdom
- antatt økt risiko for invasiv pneumokokksykdom

Til barn mellom 2 og 5 år med slike risikofaktorer er det ofte aktuelt å tilby en dose KPV-7 etterfulgt av en dose 23-valent polysakkaridvaksine etter et intervall på minst 2 måneder.
Hos større barn og voksne vil den 23-valente vaksinen vanligvis gi bedre beskyttelse. Konjugert pneumokokkvaksine kan imidlertid vurderes til immunsupprimerte personer over 5 år.

Konjugert pneumokokkvaksine anbefales ikke brukt:

alvorlig reaksjon på tidligere dose av samme vaksine
kjent allergi mot noe innholdsstoff i vaksinen
akutt sykdom med feber over 38 ºC

Bivirkninger

lokalreaksjoner i form av rødhet, indurasjon, hevelse, ømhet/smerter hos over 10 %
feber
irritabilitet, døsighet, urolig søvn

Anbefalt vaksinasjon

I barnevaksinasjonsprogrammet gis pneumokokk-konjugatvaksine ved alder 3, 5 og 12 måneder
Ved vaksinasjonsstart i første leveår anbefales 2 doser med 2 måneders intervall og en boosterdose (tredje dose) etter minst 6 måneder
Ved vaksinasjonsstart i andre leveår (alder 12-23 måneder) anbefales 2 doser med minst 2 måneders intervall mellom dosene
Ved førstegansvaksinasjon i alderen 2-5 år trengs bare én dose

Varighet av beskyttelsen og behov for boosterdoser

Det er ikke klarlagt om ytterligere boosterdose er nødvendig etter toårsalder, men for barn i høyrisikogrupper kan det være aktuelt å følge opp med vaksinasjon med 23-valent polysakkaridvaksine etter toårsalder for å oppnå beskyttelse mot flere typer. Intervallet mellom konjugatvaksine og polysakkaridvaksine bør være minst 2 måneder.

Pneumokokkpolysakkaridvaksine

23-valent polysakkaridvaksine har vært tilgjengelig i Norge siden 1984, og en tilsvarende 14-valent vaksine var tilgjengelig fra 1979. Vaksinen består av renset kapselpolysakkarid fra 23 serotyper (serotypene 1, 2, 3, 4, 5, 6B, 7F, 8, 9N, 9V,10A, 11A, 12F, 14, 15B, 17F, 18C, 19F, 19A, 20, 22F, 23F, 33F). Disse 23 vaksineantigenene dekker ca 90% av de systemiske pneumokokkstammene som er isolert i Norge. Polysakkaridvaksinen gir 50-70% beskyttelse mot sykdom hos voksne. Beskyttende effekt av vaksinen varierer med grunnlidelse og alder, og det er usikkert i hvor stor grad pneumokokkpolysakkaridvaksine forebygger enhver lungebetennelse hos eldre. Det er imidlertid påvist redusert risiko for alvorlig sykdomsforløp og død av lungebetennelse hos vaksinerte.

Vaksinen gir ikke antistoffer hos barn under 2 år.

Pneumokokkpolysakkaridvaksine anbefales brukt:

anatomisk eller funksjonell miltmangel. Vaksinen gis om mulig to uker før planlagt splenektomi. Det er vist god immunrespons ved vaksinasjon rett etter operasjon, men responsen kommer ikke fort nok til å gi noen beskyttelse mot postoperativ sepsis. Etter akutt splenektomi bør vaksinen av praktiske grunner gis før pasienten forlater sykehuset.

HIV-infeksjon

nedsatt infeksjonsforsvar som følge av Hodgkins sykdom, leukemi, myelomatose. Vaksinen bør om mulig gis minst ti dager før cytostatika- og/eller strålebehandling.

kroniske hjerte- og karsykdommer og kroniske lungesykdommer

tidligere gjennomgått pneumokokkpneumoni eller annen alvorlig pneumokokkinfeksjon

cerebrospinalvæskelekkasje

alder over 65 år

Pneumokokkpolysakkaridvaksine anbefales ikke brukt:

alvorlig reaksjon på tidligere dose av samme vaksine
kjent allergi eller overfølsomhet mot innholdsstoffer i vaksinen
alder under to år fordi polysakkaridvaksiner har dårlig effekt hos så små barn

akutt infeksjonssykdom med feber over 38 °C

Graviditet

Det er begrenset erfaring med pneumokokkpolysakkaridvaksiner til gravide. Vaksinen kan gis til en gravid kvinne hvis utsettelse vurderes som uforsvarlig.

Bivirkninger

lokalreaksjon på injeksjonsstedet. Risikoen for stor og smertefull lokalreaksjon er høyest ved vaksinasjon av person med høyt pneumokokkantistoffnivå.

feber første døgn etter vaksinasjon (sjelden)

Med de første pneumokokkvaksinene ble det rapportert kraftige (lokal-)reaksjoner ved revaksinasjon, særlig hvis revaksinasjon ble foretatt etter mindre enn fem år. Risikoen synes betydelig mindre med den nåværende vaksinen, men indikasjonen for eventuell revaksinasjon bør likevel vurderes strengt.

Anbefalt vaksinasjon

Basisvaksinasjon består av én dose. Vaksinen gis om mulig to uker før planlagt splenektomi (fjerning av milten), eller igangsetting av kjemoterapi eller annen immunsuppressiv behandling. Det er vist god immunrespons ved vaksinasjon rett etter operasjon, men responsen kommer ikke fort nok til å gi noen beskyttelse mot postoperative infeksjoner. Etter akutt splenektomi bør vaksinen av praktiske grunner gis før pasienten forlater sykehuset.

Varighet av beskyttelsen og behov for revaksinasjon

Pneumokokkantistoffnivået vil reduseres over tid. Revaksinasjon induserer ikke boosterrespons, men en antistoffrespons som ligner den som ble indusert ved første vaksinasjon eller litt lavere.

For eldre personer anbefales revaksinasjon etter ca 10 år. Revaksinasjon etter kort tid (f. eks. 1-2 år) fører til dårligere antistoffrespons enn ved første gangs vaksinasjon, og betydelig økt risiko for bivirkninger. Etter 5-10 år vil antistoffnivået være redusert til omtrent samme nivå som før vaksinasjon, og antistoffmåling før revaksinasjon er ikke nødvendig.

For personer med funksjonell eller anatomisk miltmangel p.g.a. hematologisk grunnlidelse er det indisert å vurdere revaksinasjon med 23-valent polysakkaridvaksine etter 3 års tid på grunnlag av antistoffnivå i serum.

For personer som har fått fjernet milten av andre årsaker anbefales det å vurdere revaksinasjon med 23-valent polysakkaridvaksine etter 5 år på grunnlag av antistoffnivå i serum.

Hos andre personer med nedsatt immunforsvar må behovet for revaksinasjon vurderes i det enkelte tilfelle. Selv ved lavt antistoffnivå bør det gå minst 2 års tid år før eventuell revaksinasjon.

Kilder:
Folkehelseinstituttet
Sykepleien.no
Pasienthåndboka