En laaaang ferd mot målet (ufattelig lang) - NybaktMamma

sima1 · 24-01-2006, 22:21

En stund siden fødselen (7,5 måned), men først nå har jeg fått summet meg til å skrive ned min fødselshistorie. Husker nok ikke alt helt eksakt, men skal forsøke så godt jeg kan....

Fredag 3/6 var jeg hos legen for sjekk, og ettersom mensterminen min var 31. mai og ultralydterminen 9. juni fikk jeg time for overtidsvurdering den 9. Var veldig glad for det, for ikke noe morsomt å gå 14 dager over den 9. når det var så stort sprik mellom datoene.. Hun krysset imidlertid fingrene for at det skulle skje noe før, noe jeg ikke hadde så stor tro på ettersom hodet verken var festet eller magen sunket. Det eneste tegnet på at jeg nærmet meg en fødsel var at jeg den siste uken hadde hatt hyppige og kraftigere kynnere enn ellers.

På kvelden spiste

og jeg taco, og jeg sparte ikke på tacosausen. Jeg drakk også bitter lemon, for jeg hadde lest at det var et kjerringråd for å sette i gang fødselen. Hadde ikke så sterk tro på at noen av delene ville hjelpe, men var jo verdt et forsøk

Etter at vi hadde lagt oss den kvelden, merket jeg noen skikkelige tak i magen, og de kom også med jevne mellomrom, men gav seg etter en liten stund igjen.

På lørdagen skulle vi på to visninger. Den ene var det egentlig ikke fellsvisning før på tirsdag 7., men

klarte å overbevise megleren om at jeg snart kom til å føde og at vi derfor måtte få komme på en forvisning (den egentlige grunnen var at vi hadde skjønt at vi måtte være tidlig ute for å i det hele tatt ha en sjans til å få leiligheten...). Jeg følte meg fortsatt i form og klatret til og med opp en bratt stige til loftsetasjen i den ene leiligheten

På kvelden var

på jobb (kjørte taxi) og også da kjente jeg noe jeg trodde var antydning til rier, men det gav seg igjen

.

Søndagen tenkte vi at vi skulle prøve å få fortgang på sakene med litt

, og vi prøvde rikshospitalets – sette – i - gang – fødselen – oppskrift med det resultat at de sterke sammentrekningene kom tilbake. Også denne gangen var de regelmessige og økende i kraft. Kom dessuten blod på papiret da jeg var på do, så nå var jeg sikker på at noe var på gang. Gikk med disse sammentrekningene i noen timer før jeg ringte til sykehuset, og fikk beskjed om å vente til det var rundt 5 minutter mellom dem samt at de burde bli litt sterkere. Ba

pakke ferdig bagen sin, for nå var jeg helt overbevist om at det kom til å skje noe snart. Men etter telefonsamtalen dabbet selvsagt riene av og gav seg helt, for så å begynne igjen etter at jeg hadde lagt meg. Det var imidlertid så svakt at jeg klarte å sove likevel. Våknet brått av en sterk rie, vre meg i senga til den gikk over igjen og tenkte at det kanskje bare var den ene som kom, men nei, 10 minutter etterpå kom en til som kastet på meg. Da orket jeg ikke å ligge i senga lenger, men stod opp og satt meg på datan. Mens jeg satt der kom enda en, og jeg som ikke visste hvordan jeg skulle takle smerten ble redd. Fant ut at nå var det på tide å ringe sykehuset. Ringte og fikk komme inn på sjekk. En halvtimes kjøring med hyppige rier er vondt!! Nå kom de med 5 minutters mellomrom!

Da vi kom inn på sykehuset var det fullt på undersøkelsesrommene, så vi måtte vente litt på stua. En jordmor (som ikke helt trodde på at jeg hadde vondt

) kom til slutt trillende med en registreringsmaskin. Så satt vi der på stua midt på natta, og jeg hadde hyppige, men ikke lenger så sterke rier. Etterpå fikk vi komme inn på et rom, og jordmora sjekket åpningen. 1 skarve centimeter!! Skal si jeg ble skuffet!

Hodet hadde imidlertid festet seg, og det var jo en god nyhet.. Fikk beskjed om at det beste var at vi dro hjem igjen, for dette kom til å ta tid. Kan ikke si jeg gledet meg til kjøreturen inn til sykehuset enda en gang med rier..

Da vi kom hjem forsøkte jeg å få sove litt, men det var helt umulig med så hyppige rier. Fant da ut at jeg skulle gå i badekaret og skal si det var deilig med det varme vannet! Riene dabbet av, og jeg sovnet sittende i badekaret (hadde jo nesten ikke sovet denne natten). Etterpå gikk jeg og satt meg i stua med dyna rundt meg og sov litt innimellom riene som nå kom med lengre intervall, men begynte å bli sterkere. Der ble jeg sittende stort sett hele mandagen. Utover kvelden kom riene nesten enda sjeldnere (med rundt 15 min. mellom hver), men ble sterkere og sterkere. Orket ikke lenger å sitte rolig under riene, men lente meg over spisestuebordet der jeg hadde lagt varmeflasker slik at jeg fikk de under magen, mens mannen strøk meg hardt over korsryggen. Riene satt hele tiden bare i magen, men det var allikevel deilig med press i ryggen når de kom.

Ved 23 tiden på kvelden begynte de igjen å ta seg opp i hyppighet, og vi fant ut at det var på tide og dra inn på sykehuset igjen. Hadde nesten ingen rier i bilen på vei innover, og begynte å se for meg at vi kom til å bli sent hjem igjen. Men 5 minutter unna sykehuset kom det en skikkelig sterk en, noe jeg faktisk ble glad for

... Kanskje det endelig var tid for å føde?

Da vi kom inn denne gangen ble vi tatt i mot av en hyggelig jordmorstudent som tydelig hadde ventet oss. Og hun så at jeg hadde vondt. Deilig å føle at man blir tatt på alvor!

Kom inn på et rom til registrering, og undersøkelse av åpning. Nå var det 3 – 4 centimeters åpning. (Hadde nå rier hvert 5. minutt) Måtte imidlertid ligge lenge med ctg registreringen pga. at barnets hjertelyd var så rask. Men jordmødrene beroliget meg, og sa at dette bare var ren rutine og at sikkert alt var som det skulle.

Ble skrevet inn klokka 00.15 tirsdag 7. juni. Endelig fikk jeg eget rom med eget bad der det var dusj og et stort badekar! Fikk først klyster, noe jeg hadde gruet meg litt til for jeg hadde hørt at riene kunne bli veldig sterke etterpå, men måtte ta det pga at jeg skulle i badekaret (hadde gjort det uansett). Deretter fikk jeg stå lenge under dusjen, og det var veldig deilig. Helt til riene ble sterkere. Klokken 3 gikk jeg i badekaret, men syntes faktisk ikke det hjalp noenting (og var glad jeg ikke hadde valgt vannfødsel som jeg først hadde tenkt). Lå der omtrent 1 time. Fikk spørsmål om å prøve lystgass, noe jeg var veldig skeptisk til ettersom jeg hadde hørt at mange blir kvalme av det. Men ville prøve likevel. Måtte forsikre meg om at jordmødrene hadde lystgassen klar før jeg gikk opp av badekaret, for nå begynte det virkelig å gjøre vondt!

På første draget syntes jeg ikke lystgassen hadde noen effekt som helst. Det viste seg imidlertid at jeg ikke dro inn nok. Men etter hvert fant jeg den rette teknikken (dvs. dra inn når jeg kjente at rien kom og helt til jeg nådde toppen av rien, da var jeg ruset nok ut rien), og lystgassen og jeg ble bestevenner!

Skal si jeg var ruset

og kom med setninger som ”ta deg et drag a´” (til mannen), ”jeg er full jeg se..” (når det kom en ny jordmor inn – skal si hun tittet rart på meg) og ”baby? hvilken baby?”

(til jordmorstudenten). Stod nå og hang over en prekestol med mannen foran.

Deretter skjedde følgende:
- Klokken 5 ble åpningen sjekket igjen, og den hadde kun blitt 1 centimeter større (5 cm)... Vannet hadde heller ikke gått..
- - Klokken 6.30 hadde den blitt 6 cm.
- 7.30 var det vaktskiftet og min hyggelige jordmorstudent ble byttet ut med en jordmor. Hyggelig hun også da, men litt slitsomt å bytte midt i fødselen...Når hun kom inn spurte hun meg hvordan jeg syntes det gikk, og jeg sa at jeg følte at det hadde stoppet opp litt. Men, nei, hun mente at jeg hadde fin framgang. Vel, som hun sa etterpå; hun skulle nok ha hørt på meg, for:
- 8.30: 5 cm igjen

(og veldig spent vannblære)!! Snakk om nederlag! Her hadde jeg stått og jobbet meg gjennom rie på rie i prekestolen i 4,5 time uten framgang i åpningen!! Må si jeg mistet litt motet nå! Var utslitt etter å ha jobbet så lenge og nesten ikke sovet siden natt til søndag – det var omtrent 48 timer siden! Nå ville jeg ha epidural, samme hvor mye nederlag jeg følte at det var!

(Min teori er at den spente vannblæren - som de ville la gå naturlig :blæh: - gjorde at det hele stoppet og at det gjorde så vondt!)

Klokken 9 fikk jeg epidural, og jeg fikk lagt meg ned og slappet av 1 times tid, og det var deilig. Men den følelsen av å komme til himmelen som alle snakker om kjente jeg ingenting til! Fikk så drypp pga at riene stoppet opp, og smertene forflyttet seg nå fra magen og ned til underlivet, og det var i grunnen mye verre! Nå hadde jeg jo lært meg å takle magesmertene, men hvordan skulle jeg takle dette? Selv med epidural OG lystgass gjorde det ufattelig vondt under hver rie! 9.45 ble jeg sjekket av en gynekolog pga liten framgang, og da kom hun borti vannblæren slik at den sprakk – skal si det var deilig, og presset nedover minsket noe!

11: ny sjekk, og BARE 1 CM OPP TIL 6 CM!! Nå var jeg oppgitt og hadde mest lyst til å dra hjem og avlyse fødselen!

Men plutselig begynte det å skje noe. Ved sjekk klokka 12 hadde jeg 7 cm og 12.30 plutselig 9!! Ikke rart det gjorde vondt!! Den siste sjekken ble imidlertid utført av en lege fordi de plutselig ble litt usikre på hvilken vei barnets hode var vendt, og han konkluderte med at barnet lå med ansiktet opp (er det ikke det som er feil?). Den beskjeden gjorde ikke akkurat at jeg fikk opp motet! Nå gjorde det bare så utrolig vondt, og jeg lå og hulket inn i lystgassmasken, mens

prøvde å trøste meg så godt han kunne. Så begynte de å snakke om keisersnitt! Det var jo ikke dette jeg hadde sett for meg – hastekeisersnitt etter å ha jobbet i så mange timer!! Nå hadde jeg både sterke smerter og var veldig redd! Heldigvis kom jordmora inn og beroliget meg med at alt kom til å gå veldig bra, og jeg begynte å tenke på hvordan jeg skulle klare meg til operasjonssalen UTEN lystgassen.

Plutselig begynte jeg å kjenne trang til å presse, og jordmora sjekket meg. Fortsatt 9 cm, men med en kant. Hun ringte på legen igjen, for tror hun fikk en liten misstanke om at barnet lå riktig med hodet likevel. Legen kom og sjekket og jammen! Det viste seg at jordmoren hadde rett, og legens kommentar var noe sånn som: ”oi, hehe, jaja. Jeg tok visst feil, hehe!”. Reagerte ikke på det da, for jeg var jo både rusa og utslitt, men er det mulig!! Der hadde jeg hatt et h¨¨¨¨¨¨¨ i en halvtimes tid også viste det seg at alt var bra likevel!

Vel, så begynte jeg å presse da. Skjønte ikke helt hvordan jeg skulle gjøre det i begynnelsen, og lite skjedde. Legen, som fortsatt var der, mente at det kanskje var best at han hentet tanga slik at vi skulle få en fortgang i prosessen. Han forlot rommet, og jordmoren forklarte meg på nytt hvordan jeg skulle presse (sa at det var som å gå på do (bomelom)), og denne gangen fikk jeg skikkelig tak på det, og det ble mye lettere! Syntes det gjorde gruelig vondt og sved noe inderlig, men brukte de siste kreftene mine til å presse! Jordmoren oppmuntret meg, og jeg presset og presset.

Og endelig, klokken 14.04, kom babyen ut! I grevens tid! For rett etterpå kom legen inn igjen, klar med tangen! ”Oi, dette hadde jeg ikke trodd at du skulle klare!” Endelig var det over, men tenkte egentlig ikke noe over det! Glemte nesten å se på barnet mitt, for jeg var så ufattelig sliten! En jente, sa mannen! Og ganske riktig! En bitte liten jente lå nederst i sengen! Hun ble så lagt opp på magen min! Hørte noen nevnte noe om at hun hadde bæsjet på meg, men det la jeg slett ikke merke til! Vi hadde fått en datter, en utrolig nydelig velskapt (at hun var velskapt var merkelig nok et faktum jeg ikke tenkte over der og da) datter!!

Mannen stod der med tårer i øynene, men jeg var for sliten til å gråte! Lå bare og tittet på min nydelige datter! Så tok jordmoren morkaken (merket det bare så vidt), vi fikk sprøyter, og så ble jenta veid og målt: 3060 gram og 49 cm! Så liten og så perfekt! Måtte sy et x antall sting både innvendig og utvendig, og det gjorde jo litt vondt! Men heldigvis var det legen som gjorde det, for i dag kjenner jeg ingenting til de!

Sverget på at jeg aldri skulle føde igjen, men 1 uke etterpå hadde jeg ikke lenger den følelsen, men begynte derimot å glede meg til neste gang (noe jeg gjør fortsatt – selv etter å ha skrevet denne rapporten og gjenopplevd fødselen), for dette er det mest fantastiske som har hendt meg!