nre
Juniormedlem
Registert: Mar 2002
Bosted: Elverum
Meldinger: 17
|
Historien om go`jenta mi... (langt)
Hei.
Jeg er ny inne p� disse sidene, h�rer egentlig til inne p� SG, men f�ler ogs� at jeg har litt tilh�rlighet her ogs�. Har tittet innom disse sidene fra tid til annen. Har n� lyst til � dele min historie med dere...
Den 4. desember 1997 f�dte jeg ei nydelig liten jente. F�dte noen dager over termin. I 18 timer p�gikk f�dselen, og n�r midnatt fikk jeg endelig holde min deilige baby. Vi la oss til � sove med en gang, og tidlig morgnenen etter, ammet jeg henne litt, s� sovnet vi igjen. Etter en stund ble vi vekket av en jordmor som ville ta henne med for at legen skulle se p� henne. Hun syntes at hun hadde s� m�rk farge... Hun kom tilbake med henne etter en stund. Legen s� ikke noe feil. En annen lege kom, for denne jordmora ga seg ikke. Jeg ble med og s� p� han unders�ke dattra mi, men heller ikke han kunne finne at noe var feil. Men de skulle gj�re grundigere unders�kelser, og de trillet henne inn p� intensiven for nyf�dte. Etter en stund kom faren til tulla mi (er ikke sammen md han lenger) p� bes�k. Vi satt en stund og visste ingen ting. S� ble vi hentet inn p� et rom. Der satt det en lege og ei sykes�ster. Hun sa: det ser ut til at hun ikke kommer til � overleve! Ogs� lo hun littt (!!!) Det var kanskje nerv�s latter, men jeg reagerte kraftig p� det da. Og hun hadde ikke sagt i forveien HVA som var galt med henne. Og hvorfor kunne ikke legen si dette?
De sa etter hvert at hun hadde en alvorlig hjertefeil. Hadde kun venstresiden av hjertet, og manglet h�yresiden. Vi fikk se henne f�r hun skulle bli fraktet itl Riksen. Da var de igang med hjertemassasje og gjenopplivning. Hun ble lagt i kuv�se og respirator, og dratt avg�rde. Vi m�tte dra etter i bil selv. P� riksen ble vi presset p� med d�p og prest i ett kj�r. "Ta masse bilder" sa de hele tiden. M�tte ringe til familie og venne, s� de alle fikk se henne i live. (Jeg gr�ter n� n�r jeg skriver dettte, s� vonde minner  )
Dagen etter gjennomgikk hun sin f�rste hjerteoperasjon. Den gikk bra, og etter tre uker p� overv�king, fikk vi dra hjem p� perm til jul. Det ble mye sykehusopphold og nye operasjoner de neste to �rene. Ikke ville hun spise heller, s� mye strev ble det. Ogs� ble det slutt med typen etter 6 mnd, s� jeg ble alene med henne. Men jeg elsket hver dag av det. Klagde aldri p� hvor t�ft det var. Jeg ville bare at det skulle vare!!
S� skulle hun ha sin tredje og siste operasjon etter to �r. Hun var "frisk" utad og like oppeg�ende som alle andre barn, og man glemte at hun ikke var det. Trodde at denne operasjonen ville gj�re alt bra, men det gjorde den ikke. 5. desember 1999, 2 �r og en dag gammel d�de hun p� sykehuset. Lungene ble fyllt med vann, pga kroppen henes ikke klarte den store p�kjenningen.
De siste ti monuttene st�r helt klart for meg: Vi fikk beskjed om � komme ned til legen, han sa at hun kom til � d� i l�pet av ettermiddagen. Da hadde jeg v�rt hos henne bare en time f�r, og f�tt beskjed om at alt s� bra ut... Jeg tror jeg besvimte et par sekunder. Jeg gr�t, og ba p� mine kn�r om at de ikke m�tte gi opp, at de m�tte pr�ve noe annet. Men kald utad som leger er, sa han at det ikke var noe � gj�re. S� h�rte jeg noen rope: "N� m� du komme, hun er d�d!" Jeg l�p inn i rommet ved siden av der hun l�. De hadde skrudd av monitoren s� jeg ikke skulle h�re ulinga, sa de. De sa at hun var d�d allerede. Jeg holdt rundt henne en stund, s� m�tte jeg g� ut. De ville ta av henne alle ledninger og dren, og sy henne igjen.
S� fikk jeg tilbringe de neste 10 timene med henne. Jeg vasket og stelte henne. Kledde p� henne kjolen som hun hadde f�tt i bursdagsgave dagen f�r, og luktet p� henne. Jeg ELSKET � bare lukte p� henne!! Jeg kjente at hun forsvant mer og mer, ettersom hun ble kaldere.Senere p� dagen, sa en av sykes�strene at hun ikke hadde v�rt d�d da jeg holdt henne likevel..(...) Vet ikke om jeg er glad eller sint for det.. Skj�nner ikke hvorfor de sa at hun var det da, men... S� kom begravelsesbilen og kj�rte henne hjem. Kj�rte etter henne i to lange timer.
Hun ble lagt p� sykehuset, og jeg bes�kte henne hver dag. Det var s� godt � f� tilbringe disse siste dagene med henne, selv om hun var d�d! Jeg skiftet til favorittkjolen hennes og hattt. S� la jeg henne i kista. Oppi la jeg leker og bilder og kort fra familien. S� kj�rte jeg henne selv til kirka.Begravelsen var nydelig. jeg ville gj�re alt selv, uansett hvor vanskelig det var. Jeg greide � ta meg sammen en uke, tenkte at jeg heller kunne knekke sammen etter p�. Det var nok tid til det da. Ville ikke kaste bort tiden n�. Spilte sanger fra Celine Dion, Bette Midler og Jewel i kirka, det var sterkt! S� bar jeg kista selv til grava, og senkte henne nedi.
Gravsteinen har et dikt p� seg som jeg har skrevet til henne, og det er et nydelig bilde av henne p� den. Siden av blomstene , er det leker og endel kort fra folk som kommer innom. Det er s� vakkert og fredfyllt der om sommeren. Da sitter jeg der i timesvis, og synger til henne og gr�ter. Og jeg ber til Gud, om � v�r s� snll la dette v�re en vond dr�m!!!
Jeg savner henne s� utrolig mye! Det er n� 2 �r 3 mnd og 21 dager siden hun d�de, og det blir ikke noe bedre. Hverdagen g�r sin gang, for det m� den jo. Men savnet blir st�rre og st�rre for hver dag som g�r! N� har jeg funnet meg verdens beste mann, og vi pr�ver n� � bli gravid. Ikke for � erstatte henne, men jeg savner � v�re mor. Det er det beste i hele verden! Har pr�vd i 1 1/2 �r n�, og det skjer ikke noe. Det gj�r savnet enda sterkere. Men vi skal nok greie det en dag. Har v�rt p� div. unders�kelser, og det finnes ikke noe galt med noen av oss. S� det er bare � h�pe p� det beste.
Dette ble litt langt, og likevel har jeg kortet ned historien en del. Ville s� gjerne dele denne med noen. Har g�tt b�de til samtale p� sykehuset, og er med i foreningen "Vi som har et barn for lite", men det er ingen i min situasjon der. Alle har mistet sine barn i abort eller d�df�dsel. Ingen har MINNER fra livet med barnet sitt. Savner noen � dele erfaringer med der. Er det noen her inne som har opplevd noe lignendes? Da mener jeg ikke at dere som har mistet tidlig, ikke kan ha samme sorgen, men det blir likevel anderledes, synes jeg..
Klem, Nre
(ser at det er en del skrive-leifer, men orker ikke � rette p� det)
Sist redigert av nre den 26-03-2002 klokka 13:11
Innrapporter
denne meldingen til en moderator | IP: Loggført
|
26-03-2002 12:03
(f�dt 30. nov. 2001)
Snuppelura 
(17 mnd)
.
